Det har gått mer enn 50 år siden det første mennesket satte sine bein på månen. Da Neil Armstrong og Buzz Aldrin landet på jordklodens nærmeste nabo, vakte det enorme forventninger for framtidig utforskning av rommet. Man antok at det kun var spørsmål om tid før man etablerte permanente stasjoner på månen. Det var allment akseptert at også planetene i solsystemet ville få besøk av mennesker. Det har ennå ikke skjedd.
Det finnes mange årsaker til at det ble stans etter månelandingen for utsendelse av bemannede romfartøyer til planetene som ligger nærmest vår egen. Kostnad er ett viktig moment. Det vil kreve vanvittige budsjetter å sende et menneske til mars, som er den planeten alle eksperter er enige om at egner seg best for menneskelig utforskning. Da USA gjennomførte sin storsatsing på 60-tallet var dette blant annet motivert av den kalde krigen. I kappløpet med Sovjetunionen ble alle kluter satt inn for å komme først. Noe slikt motiv foreligger ikke i dagens verden.
Flere av de nasjonene som har økonomi og andre forutsetninger til å kunne drømme om å sende et menneske til mars, har ambisiøse romfartsprogrammer. Både India og Kina har sendt sonder og andre ubemannede fartøyer til månen. Russland og USA har fremdeles store budsjetter for romfart. Også EU har eget program for utforskning av rommet, og sender ut sine egne sonder. Det samme gjelder for Japan.
Privat romfart?
En nyere utvikling er at også private foretak satser på å erobre rommet. Noe slikt var aldri i noens tanker på 60-tallet da kappløpet stod mellom de to supermaktene, USA og Sovjetunionen. Nå er det mange som tror at milliardærer eller store konsern kan vinne det nye romfartskappløpet om å sende det første mennesket til mars.
For mens de store nasjonene i skrivende stund ikke synes å ha konkrete ambisjoner om å bruke sine skattebetaleres penger på å gjennomføre slike prosjekter, er det flere private aktører som ikke nøler med å satse sine egne, og sine investorers, penger på romfart.
Elon Musk er mannen bak det elektriske bilmerket Tesla. Han er allerede i full gang med utviklingen av et romskip. Målet er å nå mars. Jeff Bezos eier gigantselskapet Amazon. Han er også i gang med et prosjekt som har samme målsetting.
Tilbake til fremtiden?
Men, hvor realistisk er det egentlig at private aktører skal kunne gjennomføre prosjekter med slike enorme ambisjoner? Kan det virkelig skje at vi skal få en firmalogo på mars før noen planter flagget til nasjonen sin på planetens overflate?
Historisk sett har romfart vært drevet av land, eller allianser mellom flere nasjoner. Går vi derimot lengre tilbake i tid, ser vi at utforskningen av vår egen klode i mange tilfeller ble drevet av private aktører. Det gjaldt for eksempel i kolonitiden fra slutten av 1400-tallet, da europeiske oppdagelsesreisende kartla store deler av verden i løpet av noen hundre år.
Mange av disse ekspedisjonene var finansiert av konger og dronninger, men vel så mange var private. Kanskje det samme vil skje med solsystemet vårt?
